Whispers of the light

I never meant to start the process of becoming strangers with the people who I grew up with. It just so happened that I always felt as though I was trying to attract their attention, to make myself worthy of their affection. I realise now when people react to my stories that many have walked away way earlier and because of way less, and it always causes a turmoil inside of my head because a part of me never wants to leave them behind. I always yearn to find a way to repair the relationship, and staying this silent for this long feels... feels like shame. It feels as though it's my fault for not trying harder. As though I should have sacrificed more.  I didn't leave when they were doing everything they could to hurt me. I didn't leave when I had plans and attempts to not be on this earth anymore. I didn't leave when I learnt that I was dissociating to a degree that was considered a disorder, with parts of my identity separated enough that they all possess different names

Jeg innså ikke at det å være meg selv kunne være så vanskelig. Veldig ofte har jeg ikke tid til å tenke på hva jeg virkelig føler, eller hvordan det går med meg. Når det hender at jeg har tid, går tankene alltid i hundrevis av retninger. På en måte er dette noe jeg alltid forventer, men på en annen måte er dette enda et gjerde jeg må komme meg over. Det er ikke enkelt å holde meg våken i nåtiden når nåtiden bringer vanskelige problemer som gjør vondt, problemer som ikke kan løses.  Jeg prøver å følge det jeg føler, men vet at det ikke danner ett konsekvent bilde, fordi min identitet består av flere deler. Dette medbringer alltid ulike meninger om hva jeg synes om de jeg har i livet mitt, hvem jeg har lyst å være som person, hvor gammel jeg føler jeg er, hvilket kjønn jeg føler jeg er, og så videre. Jeg er sjelden sikker på hvem jeg virkelig er, fordi tankene blander seg, og til slutt vet jeg ikke hvilke tanker tilhører meg, og hvilke tilhører de andre delene som jeg deler livet mitt me